Jeg starter nesten alltid innleggene mine med et «jøss, som tiden flyr»-type avsnitt. Noe ensformig må man få lov å være, men jeg kan jo forsøke med noe annet denne gangen? Fint vær ute om dagen… ok, jeg tror vi bare hopper rett til godsakene — om jeg kan få kalle skribleriet mitt for dette.
Hvert år så pleier jeg å legge ut hva jeg fikk i julegave av venner og familie. Nå er vi i slutten av mars så da er det vel på tide. Jøss, som tiden flyr- der kom dem, ja!
På denne måten slipper jeg å huske hva jeg får. Spør noen meg om hva jeg fikk av dem kan jeg lett bare oppfriske minnet med denne bloggen. Idiotsikkert! Problemet nå er at jeg må huske hva jeg fikk siden det er så lenge siden jul… vel, det er bare å gi det et forsøk!
Tror det skulle være alt. Er ikke enkelt å huske så langt tilbake i tid — selv om det føles som om jula var forrige uke. Når vi snakker om forrige uke så hadde man besøk av Peter. Hva gjør en Peter og en Kristian sammen? Jo, glad du spurte. Gjorde du ikke? Synd for deg for jeg skriver det uansett.
Tre ting: Eat, sleep, Wiggle – Repeat… ble det 4 ting? Eller er det å gjenta det ikke en fjerde greie her?
Det var ei her på Twitter som ønsket å gi fra seg en Wii U med mer siden den hadde blitt utrangert av Switch. Vedkommende ønsket at maskinen skulle gå til et godt formål, og jeg tenkte i mitt stille sinn at jeg både lager og deltar på messer.
Jeg måtte så dra til Mortensrud for første gang — i snøstorm vel og merke — for å hente konsollen alle trodde var tilleggsutstyr for Wii. Jeg ble positivt overrasket over å få to fulle bæreposer med spill, kontrollere og tre uåpnede Nintendo-originale HDMI-kabler… hvordan får man til det? Detaljer til sides så ble det mye å bære i snøstorm, men det var takknemlig bæring i snøstorm!
Var en del mer som ble gitt. Snille folk der ute!
Det ble litt ekstra med poster nå. Har hatt noen lange tog- og bussturer i det siste som har gitt meg litt dødtid til sånne ekstrating som blogg og bøker. Skal prøve å ommøblere litt på spillsamlingen om jeg får tid til dette, så da vil dere eventuelt høre mer fra meg!
Og forresten; den Fortnite-puten dere der som fremhevet bildet vant jeg og Silke på spillquiz — æresord!
Forrige post ble kanskje litt vel tårevått for de fleste av oss, så tenker forsiden kan få noe litt «muntrere» å pryde deg med. Og med «muntrere» så mener jeg mer «tragikomisk»; som stort sett alt på denne bloggen er.
Jeg tenkte jeg ville prøve ut noe for morroskyld. Prototypeformat for fremtidige Secret Chest-episoder om man vil.
Gamlekameraet mitt begynner virkelig å dra på årene. Det er vel fra 2012, og har ikke mer enn 50 FPS. Jeg tenkte derfor å prøve å filme litt med mobilkameraet. Riktignok filmer jeg bare i 30 FPS her nå, men det er iallefall i 4K. Lyden ble ikke helt optimal, så må jobbe litt mer med den.
Ta en titt på en film jeg filmet, redigerte og lastet opp fra mobilen. Hadde 92% batteri da jeg begynte å filme, og endte opp med 65% etter at man hadde gjort alt ovennevnte med den 7 GB store filen og skrevet denne artikkelen i tillegg. Android har blitt litt bedre siden jeg hadde Galaxy (1).
Jeg hadde egentlig en annen post liggende nesten klar for publisering, men jeg må nesten skrive dette først.
Det føltes nesten som en parodi eller et mareritt – eller begge deler samtidig. Fatter’n tok kvelden tirsdags natt. Fyren fikk en uhelbredelig sykdom som legene ikke klarte å diagnostisere, og døde etter 1,5 år med makkverket. Han ble faktisk akkurat like gammel som Iwata.
Det er mye som kan bli sagt om Fatter’n, men jeg tenker mye av det kan bli sagt ved andre anledninger. Her skal jeg ta for meg hva han gjorde for meg som gamer, for det er ikke et tema alle vil ta like alvorlig, men som betyr enormt mye for meg.
Opp igjennom åra
Fatter’n var en svært flink dataingeniør, og med en slik arbeidstittel fulgte det gjerne med en del datamaskiner. Det å ha hatt Internett og 3D-spill helt fra man var liten gutt formet meg vel til å være en PC-entusiast. Han lot meg alltid sitte litt lengre oppe å spille bak DOS- og Windows 3-skjermen mens Mutter’n var på nattevakt.
Min første konsoll og mitt første spill fra Fatter’n.
Mitt første spill å eie var The Legend of Zelda: Link’s Awakening DX og en Game Boy Color. Jeg fikk denne av Fatter’n nede på parkeringsplassen i Gamle Slemmestad sommeren 98′. Husker jeg og Bruder’n tryglet om å få Pokémon Blå og Rød i tillegg etterhvert. Opprinnelig ville han ikke, men han ga seg etter et løfte om at man kunne spille det sammen. Da vi fikk spillet måtte vi storme til Pokémon-centeret for å kunne ha en linkkamp som dokumentasjon flerspilleraspektet. Han var streng, men også utrolig snill som man leser her.
102%
Senere fikk Bruder’n en PS1 og Crash Bandicoot; som vi nispilte døgnet rundt. På grunn av uheldige omstendigheter måtte jeg og Bruder’n reise tilbake til Tromsø, og Fatter’n ble værende igjen alene i Slemmestad. Han pleide å sette på spillets hovedmeny som bakgrunnsmusikk; fordi det minte han om oss.
Omsider ble savnet så stort at han begynte å spille spillet. Tilsutt hadde han klart en 102%-fullføring, og jeg kan huske fra da man kom innom på besøk at man hadde fått nye PS1-kontrollere. Hvorfor? Fordi han hadde knust de forrige. Hvorfor? Fordi han hadde kun en hånd. Det var så mye han savnet oss.
Samme disken han brukte for å runde spillet.
Warhammer
Julen 2004 hadde jeg og Bruder’n ønsket oss Warhammer i mange måneder. Fatter’n ville ikke la oss begynne med hobbyen fordi en arbeidskollega var skikkelig Games Workshop-fanboy; som hadde gitt han en bitter ettersmak til spillet.
Dermed fikk vi klar beskjed om at det ble ingen Warhammer i julegave. Gavene, som var grundig gransket på forhånd under juletreet, matchet ikke Warhammer-esker uansett. Presangene kom og gikk, og da vi trodde det var over fikk vi begge to en konvolutt hver av Fatter’n. Det var et «dokument» som ga oss velsignelse til å starte med Warhammer.
Det var den beste julegaven Bruder’n og jeg noen gang hadde fått. Da vi daltet opp trappene i ekstase over hvilke plastfigurer vi skulle skaffe oss, oppdaget vi at ved ankomst i andreetsasjen at det var enda et juletre der. Treet var proppfullt og var dedikert for Warhammer til meg og Bruder’n.
«Bless your father»
Jeg kunne alltids gått nærmere inn på flere småhistorier, som da han kjørte ut for å skaffe meg en Memory Pak for Majora’s Mask på bursdagen min, at han pleide å oversette spill for oss da vi var små, vi var sure den ene gangen han vant Mario Party, han vekket meg med Super Smash Bros. Melee på bursdagen min før en forretningsreise, han tvang meg til å kjøpe Phoenix Wright mot min vilje for han hadde lest gode anmeldelser av det; eller rett og slett bare det at han ringte meg som utflyttet student for å snakke om hvorfor PSP var en suksess og Vita ikke var det, men det gjør jeg ikke. Enkelt og greit fordi han gjorde så mye for meg og brødrene mine opp igjennom tidene at det aldri ville ha stoppet.
Jeg prøvde Evoland litt igjen nylig. Da jeg fyrte det opp fikk jeg øyeblikkelig Link’s Awakening-vibber av dette og det sendte meg momentant tilbake til sommeren 98′. Det var et slags vindu tilbake til da Fatter’n var i livet i et lite øyeblikk. Det ga meg en oppvekker på hvorfor nostalgi er så viktig for oss. Det har vært tøft, de siste ukene spesielt, så har brukt Monster Hunter til å glemme virkeligheten litt, noe som har hjulpet på å bearbeidet dette.
Fatter’n mislikte spill sterkt. Det stoppet han dog ikke fra å la oss gjøre det vi ville mest. Han satte alltid alle andre foran seg selv.
Jeg fortalte noen nede på Games Workshop om den ovennevnte julehistorien, og responsen var: «Bless your Father. He was a saint». Det var han virkelig.
Vanskelig å si om han var verdens beste far, men han ga det et sabla godt forsøk.
Jeg er fremdeles i livet! Jeg har nettopp anskaffet meg noe som ga meg en anledning til å skrive litt for engangs skyld.
Mitt G19-tastatur gikk duken her om dagen. Drev å koblet seg av og på i ett sett, og uansett hva man prøvde så hjalp det ikke. Så jeg bestemte meg for første gang siden siden 2013 å kjøpe meg et nytt tastatur.
Så jeg fant noe billig. Orket ikke sprøyte inn all verden i et tastatur. Er ikke så flink i sånne høyhastighetsspill (er det er ord?) lenger. En god del av PC-spillene jeg spiller bruker man uansett kontroller til, slik som Monster Hunter World osv. Det ble en Logitech G413 til noen hundrelapper på en Black «Friday» Week. Har ikke helt skjønt meg på konseptet at en fredag kan vare i en hel uke, men nå varte jo Luigi-året i over et år så…
Hvilket tastatur er dette mon tro?
Jeg fortalte Stian at jeg hadde kjøpt meg et nytt tastatur, og han ble fornærmet over at jeg ikke hadde rådført meg med han for han var selverklært datamus- og tastaturekspert. Uten å si hva jeg hadde bestilt, så ba jeg han anbefale meg 3 stykker for å se om han traff på samme konkludering som meg. Tok han bare 1 forsøk faktisk.
Jeg fortalte det så til Arni at nå skulle man få rettet opp i tastaturproblemet fordi jeg hadde bestilt meg et nytt. Da lurte han på om tastaturet allerede var sendt, og jeg svarte «nei». Det viste seg at han og Fredrik hadde tenkt å gi meg et tastatur i julegave siden jeg sleit sånn med mitt. Greia var at jeg trengte et tastatur nå fordi jeg har en skoleoppgave å fullføre. Så jeg fikk henteseddel av Arni, og så ba jeg om å returnere G413.
Så hva endte jeg opp med istedenfor lurer dere på?
Sjokk… for det var jo ikke bildet av dette i overskriften…
Et Coirsair K70 Lux. Stian og Erik er jo i tennåra, så de følger jo hysterisk mye med på PC-utstyr slik jeg gjorde før. Nå føler jeg at jeg har blitt litt for gammel til å henge med på alt sånt, men K70 hadde jeg selv hørt om fordi «alle» venna mine har det. Børste stålplate med mekaniske knakker. Tok meg et avsnitt før Claire kom spørrende: «er det det nye tastaturet jeg hører?». Det bråker en god del, men jaggu meg er det behagelig å skrive på. Det er helt svart og rødt så det ser jo ut som ondskapen selv det jeg skriver på dog. Litt mindre enn G19 som jeg hadde før er det, så jeg bommer enda på en del knapper, men dette er noe jeg skal vende meg fint til.
Kanskje dere får se et par ekstra poster nå som jeg har et tastatur som funker igjen? Dere får leve i frykten.
I det siste har jeg ikke hatt den kjempestore motivasjonen for å skrive her på bloggen. Det kommer av at man hadde mistet litt gnisten for samling, i og med det går litt treigt om dagen med nye anskaffelser; pluss jeg vil jo være grei å la dere slippe å tyne dere igjennom sengelektyren her. Men nå er jeg ikke grei lenger, så sett dere ned for jeg har en skikkelig skrøne å fortelle dere! Sånn bortsett fra at det ikke er en skrøne, men en reell hendelse i livet mitt… som gjør dette automatisk til en tragikomedie?
Plutselig kom det en melding fra Larsen som spurte meg om jeg vil ha noen PS1-, PS2- og Xbox-spill m.m. ut av det blå. Jeg spør i hvilken sammenheng dette kom i fra, og Larsen svarte at naboen hadde ryddet opp hjemme og lagt noen spill utenfor som han kunne få beholde. De tenkte først å selge det på «slike Facebook-grupper», men bestemte seg for at det var for mye styr. Første reaksjonen min var «Hvor mange årganger med FIFA blir dette?», men Larsen tilbø meg å sende noen bilder.
Senere samme kvelden så rant det inn noen bilder og… jeg fikk nesten bakoversveis. Ja, det var kanskje ikke på høyde med Cannon Spike og Panzer Dragoon Saga liksom, men en mer RPG-glad dude(eller dudette) har jeg ikke sett på år og dag. Perle på perle rant inn, og Larsen spurte om jeg var interessert. Jeg svarte helt rolig at jeg kunne jo ta det da, så slapp han å ha det stående, slik at jeg gjorde han en «tjeneste».
Bare så du er… «obs» på det, så er OBS-poser en del større enn dagligvarehandelposer.
To dager senere møtte jeg han i Røyken etter et besøk hos Fatter’n, og han slang over en innretning laget av poser. Den tok jeg så med meg på toget hjem til Oslo; og da jeg endelig kom hjem verket de fiskebollene jeg kaller biceps så mye at jeg nesten måtte le. Når du må bære så mange spill at det gjør vondt, så får du plutselig litt samlermotivasjon tilbake!
Etter forespørsel så legger jeg ut bilder av de fleste av spillene her. Pleier å ta litt mer ordentlige bilder blant annet for spillgalleriet mitt, men gjorde det litt fort å gæli for denne bloggposten sin skyld:
Som jeg nevnte inne i galleriet så hadde spillet Koudelka jaggu meg en Narvesen-prislapp. Kan husket de solgte spill og noe Warhammer tilbake til Tromsø-tiden, men dette hadde gått totalt i glemmeboka. Fikk en skikkelig whoa-opplevelse over hvor gammelt dette er pga den prislappen. Ja, PS1-spill er jo gammelt, men dette spiller man jo via digitale platformer og omringes av jo til semi-daglig basis – noe som gjør en litt blasert over slike perspektiver. Er lett å glemme hvor for tiden flyr.
Til den duden/dudetten som eide dette før: Du har god smak i spill, og jeg håper ikke dette er et resultat av at du har flyttet hjemmesifra og foreldrene dine ikke har peil på verdien på dette, men vit at de ligger nå i et hjem som vil ta godt vare på dem! Jeg skal la dem støve ned i en pen hylle!
Det er alltid Larsen som strekker til når det kommer til denne bloggen vil jeg påstå. Han som fikk satt opprettet bloggen til å begynne med sånn i utgangspunktet. Så jeg får takke han for dette, også får dere som lider på grunn av disse bloggpostene hate han.
