Da har man endelig sneket seg igjennom de tre stortitlene folk flest prater så varmt om, en serie som blir omtalt som en av de største i spillhistorien. Jeg husker enda ordene fra en annerkjent spillanmelder: «Alt Kojima rører blir fantastisk»… eller noe… det var iallefall i den duren! Dette er spill Stig ba meg spille, fordi vi skulle gi hverandre tre titler som etter våres meninger er perler som man ikke kunne gå glipp av, men var jeg heldig som hadde sluppet unna så lenge som jeg gjorde?
TIL ALLE MGS-fans
Selv om jeg gjør det litt enkelt her og skriver spillene i en samlet anmeldelse, betyr det ikke at jeg slår alle tre slangene under ett. Jeg har spilt dem veldig fortløpende på veldig kort tid, og har verken tid eller krefter til å ta for meg separate anmeldelser, da også likhetene i spillene vil kunne gjøre artikkelene noe like.
Metal Gear Solid: The Twin Snakes
Jeg husker at jeg og Kenneth spilte MGS på PS da vi gikk på barneskolen. Det gikk stort sett ut på å gå rundt i pappesker og overfale folk på toalettet. Disse gode minnene var ikke til å finne igjen da jeg fyrte opp GameCube-tittlen.
Som tidligere nevnt var kontrollen et sant mareritt å komme seg igjennom. Kontrollspaken fikk for mange funksjonen å holde styr på, så endte ofte med å havne i dekning når man ville løpe, og gikk ut av dekning når man lekte skyggeprins. Vansklighetsgraden må være på japansk, altså speilvendt, fordi det startet skit hardt og gikk til å bli enklere.
Til tross for å ikke ha spilt originalspillene Metal Gear og Metal Gear: Solid Snake fikk man med seg mye historie ved hjelp av tilleggsmaterialet Twin Snakes hadde. Noe som godt med, for er det en ting dette spillet har å by på, så er det en dyp historie som strekker seg langt lengre enn det hjernebarken min gjør.
Det hele er satt i Alaska, og med mørke og stormfulle omgivelser gir dette spillet vibber langt mer engasjerende enn mange andre titler. Man er en brikke i et stort purslespill man selv ikke føler man har kontroll over, og likevel så ordner alt seg med litt sniking og intens action om hverandre. Spillet skal også ha honnør for at vaktene har grei AI til å være et såpass gammelt spill. De følger alt fra fotspor til lyder du lager, og oppdager deg meget lett i enkelte situasjoner. Det var engang jeg var en etasje over fienden. Jeg lagde en lyd ved løpe over metallunderlag. Vakten under hørte dette, og løp opp mot meg. Jeg sneik meg til en annen lokasjon, og gjemte meg under en pappeske. Istedenfor å gå til kilden av lyden, løp han rett til pappesken min og åpnet den. Jeg har alltid vært dårlig på gjemsel, og dette spillet bekrefter dette om og om igjen.
Ty til våpen er et dårlig alternativ i dette spillet, men å bedøve absolutt alt og alle er det praktisk talt ingen som stopper deg i fra å gjøre. Dette oppdaget jeg langt uti spillet, så fikk sjansen til smake på hvordan det var å være dårlig i gjemsel… et par ganger for mye.
Bosskarakterene og kampene mot dem var et høypepunkt ved spillet, og mye nyskapning var brukt både under duellene og i resten av eventyret. Det Twin Snakes gjorde galt var bruken av filmklipp som fikk Lars Monsen og Chuck Norris sammenlagt til å se ut som noen snørvalper i forhold til Snake. Hoppe på raketter og skyte ned et helikopter med bazooka trodde jeg kun var mulig for Snake i Super Smash Bros. Brawl. Spillets sisteboss var også ganske «tunga-rett-i-munnen» og bød på mye underholdning, men historiemessig ble det hele bare en stor pølsefest hvor jeg verken fant ketchup eller sennep noe sted.
Konklusjon
Spillet har rett stemning og den basis spillmekanikken som gjør MGS til MGS, men kontrolleren er forferdelige, og filmklipp som ikke hører hjemme blir veldig mye å svelge på engang. Samtidig var vansklighetsnivået helt på trynet balansert, og satt oftere fast i starten enn mot slutten. Historien redder dette spillet enormt, da denne er engasjerende og får deg til å slippe ostepoppen i et par sekunder ekstra slik at man kan følge med.
Spillet får en OK+ av meg.
Metal Gear Solid: Sons of Liberty
Det eneste jeg kan huske av dette spillet var at man ikke var Solid Snake, og at man kunne skli i måkelort og dø av det. Minnene mine var bare halveis riktig, siden man faktisk fikk spille en del som Snake i begynnelsen, og noen hadde ekstra oppdrag med han, men måkelurtminnene var 100% korrekte.
Det er liksom greia med MGS-spill, de er meget detaljrike på alle plan. Inkludert personligheten til karakterene. Raiden er den nye hovedpersonen, og Snake får seg en pause fra det å bli kontrollert av en ostepopp spisende type i sofaen. Vanligvis pleier et bytte av helten å være et ubetydelig problem, som i Fire Emblem hvor Ephraim og Eirika blir danket ut av kraftvidunderet Ike. MGS sitt forsøk var ikke like vellykket.
Sånn bortsett fra at det ser ut som at Raiden har spiseforstyrrelse, ikke er helt sikker på skjønnet sitt og har en litt mild stemme i forhold til Mr. Man Snake Tough-guy, har han personlighet som en liten jentunge. Han er usikker på seg selv, og dette kommer tydelig fram i samtalene med kjæresten sin i løpet av spillet. Blant annet er han redd for natten, selv om spillet har gitt han en god unnskyldning, klarer man ikke å la være og henge seg opp i all sutringa hans.
Spillets mekanikk er langt bedre enn Twin Snake. Både PS3 og Vita hadde absolutt ingen problemer med kontrollen. Spillet byr på en bredt spekter av oppgaver, og man må se for seg kreative ruter for å komme seg fram, da Raiden er en del mer akrobatisk enn det Snake var i Twin Snakes.
Historien er også helt ellevild, og jeg merker at hjernen min er på størrelse med en rosin når jeg prøver å svelge absolutt alt som skjer til en hver tid. Fremdeles så klarer MGS å holde meg fasttjoret til sofaen for det er spenningsmomenter i et sett. Bossene er også en gjeng særinger, men underholdene både på det karakteristiske og kampmessige planet.
Snikingen i spillet føles til tider noe enklere enn i forgjengeren, da man veldig ofte går veldig lange distanser uten bemanning noe sted. Stort sett har dette spillet trange korridorer eller bruer mellom plattformene, så det blir ofte bare til å bedøve ned fiendene for å gå rett fram. Til spillets forsvar så ville jeg gjøre det hele enklest mulig, og prøvde å komme meg så fort som mulig igjennom det. Til gjengjeld klarte meg uten en eneste rasjon (som er en ekstralivsfunksjon). Høres ut som skryt, men det jeg vil fram til her er at det å bli oppdaget, eller sett er heller ikke så ille som i forgjengeren. Blant annet trenger man å gjøre er å gå til et nytt område vil letingen slutte, og fiendens ildkraft er mye svakere.
Konklusjon
Spillet fikser på kontrollproblematikken jeg opplevde ved Twin Snakes, og oppdragene er både varierte og genuint morsomme. Dessverre hadde slutten en pølsefest større enn den forrige, og her måtte man forlate festen tidlig fordi man trodde man hadde kommet til feil sted. Samtidig hadde Raiden er personlighet like sterk som en snegle. Slimete, treig og… skallete? Joda, kanskje skall også siden han holdt så mange av følelsene sine bortgjemt.
Spillet får en OK av meg.
Metal Gear Solid: Snake Eater
Dette er et spill jeg ikke har hatt noe forhold til, og det var her jeg begynte å forstå hvorfor Snake hadde øyelapp på noen spillcovere, mens andre hadde han det ikke. Rosinhjerne-mannen(meg) forstod tilslutt at dette spillet handlet ikke om Snake, men Snake… Naked Snake som er «faren» til Snake. Lev med den forklaringen om du ikke har spilt spillet, prøver å ikke spoile noe annet enn at Raiden er en pyse.
Spillet her er satt omtrent 40 år før første MGS, og teknoligen følger derretter. Det var noe av det som virkelig satte sjarmen over spillet, fra å være en spion med masse utstyr, til å bli en topptrent soldat kastet uti jungelen med radio og batteridrevne dubbeditter man aldri gadd å bruke fordi KNIVEN OG AWESOME MANPOWEREN til Big Boss var mer enn nok!
Det føltes ut som en Bear Grylls-simulator om jeg måtte beskrive dette veldig kort. Man befant seg som oftest ut en jungel, hvor man måtte se seg for farlig dyr, tenke på mat, og om man ble skadet måtte man behandle seg selv etter hvilken type skade man fikk. Kamuflering var også et viktig element, da man ikke kunne oppdage fiender like lett på grunn av teknologimangelen, var det veldig greit at de ikke kunne se deg heller.
Spillet hadde ikke like mye fokus på spesielle typer oppdrag, og holdt seg til et litt mer standarisert oppsett, men gløden var der ved flere andledninger, og det ble heller lagt opp til å tenke opp en løsning selv. Sammen med en noe mer åpen verden, så ble hele spillet en test for din egen kreativitet, fremfor spillskaperne sin. Blant annet å lage fakkel nedi mørke grotter eller late som du er død ved hjelp piller. Spillets overgang fra korridorspion til jungelgutt var kun et enormt pluss.
Historien er av kjent MGS-oppskrift. Rosinhjernekrympende materiale, men denne gangen fikk man noe å drikke sammen med all informasjonen, og den var noe enklere å få med seg. Bossene var nokså originale skapninger, men noen av dem ble litt enkle. To av bosskampene føltes nesten mer ut som en Pokémon-kamp da de nesten bare sa sitt eget navn før de eksploderte. Slutten i spillet var også spesielt vakker og jeg kan forstå hvorfor folk sier de har felt tårer av den.
Konklusjon
Dette er uten tvil det beste av de tre MGS-spillene jeg har prøvd så langt. Fra å forlate korridorer til den russiske villmarka var en syk god overgang, og helbredelsesprosessen og energibehovet er noe av det mer «realistiske» jeg har sett noen gang. Historien er ikke en pølsefest, men ikke helt på nivå med Twin Snakes etter min mening, men den er følelseladd hele veien.
Dette spillet skal få en ANBEFALT av meg, og man kan like gjerne spille dette spillet før noen av de andre i serien.