Helt siden N64 har Mario Kart vært helt enormt for både meg og bruder’n. Husker vi brukte linkkabel på GBA for å spille mot hverandre på MK Circuit, og MK Double Dash!! på GC tok helt av. MKDS var også godt spilt, og er Fredriks favorittspill i serien, pga. «Snakeingen» man kunne utføre der. MKWii var noen tamme greier, og MK7 på 3DS tok aldri av heller. Nå har Nintendo markedsført MK8 noe så inni hampen, så spenningen var til å ta og føle på da man startet opp spillet.
Klar… ferdig… GÅ!!
Spillet fyrtes opp uten noen nevneverdig intro, men hadde en kul overgang fra Wii U menyen til man faktisk er i spillet. Aldri opplevd en slik sømløss overgang på noe annet Wii U-spill, men allerede her vil jeg begynne å trekke ned på stortittelen.
Det som er galt med spillet er i første omgang utvalget på karakterene. Det hele blir dominert av babyutgaver av de fleste heltene våre, og derretter Kong Koopas syv Koopalinger. Dette er jo definitivt en Nintendo-fanboy ting å klage over, men jeg tror ikke jeg står alene om å mene at denne gangen har det vært en miks av dårlig tid og fantasi som har preget sjåførene. «Itemene» er helt ok i spillet, men å få en mynt etter å ha knust en av de karakteristiske «?»-boksene er faktisk helt på trynet. Også må man samle 10.000 for å den siste bildelen?
Ikke nok på noen plan
Når vi først er inne på utvalg, så høres 32 baner passe brukbart ut, men i dette spillet er det ikke tilstrekkelig nok i det hele tatt. 16 av de nye banene i spillet er designet med tanken på den nylanserte «gravitasjons»-effekten som skal revolusjonere Wii U-tittelen fra forgjengerne. Denne effekten er bare en eneste stor gimmick, og Larsen som ikke hadde satt seg sånn i det, hadde ikke lagt merke til noe annet enn at dekkene hadde lagt seg flatt. Den eneste reelle forskjellen som er merkbar er at man kan dulte borti hverandre for å få en fartsøkning, og noen halvkule kameravinkler som ikke alltid er tilstedeværende. Noen ganger blir jeg overrasket over at dekkene bretter seg tilbake til standarddekk igjen, fordi jeg aldri la merke til at vi ikke var i gravitasjonsmodus i utgangspunktet.
Disse 16 banene blir fort ensformig, og personlig likte jeg kun fire av dem svært godt. Retrobanene var også noe skuffende. De manglet mye integrering av det nye gravitasjonssystemet, og flere baner hadde blitt forandret så mye at de nesten ikke var å kjenne igjen. Noen til det verre, mens andre hadde fått en ganske god overhaling. Rainbow Road 64 hadde blitt gjort til en tredelt strekning istedenfor 3 separate løp, og hadde fått god integrering med hangglider og gravitasjon.
Hangglideren ble brukt på en meget god måte her, ved å måtte sveve igjennom boost-ringer, noe som ikke ble for lite brukt ellers i spillet. Gravitasjonen her hadde også en reell betydning, da det å skumpe borti noen for å få mer fart kunne fort bety at man datt utfor de gjerdeløse svingene. Eneste negative med banen, var at den føltes noe for kort til å være en tredelt strekning, men tidligere har banen vært kritisert for å være for lang og kjedelig, så Nintendo har vel bare adressert den tilbakemeldingen. Det skal ikke være lett å hamle opp med Nintendofans.
Enda en ting som er på trynet i spillet her, er den fordømte gummistrikkforfølgelsen til andreplassen. Uansett hvor bra man kjører, og ligger foran hele veien, blir man tatt igjen av 2-3 spillere sekundet du blir truffet av et skall. Det er også tydelig at Nintendo har dårlig samvittighet overfor Daisy, for de har gitt henne den beste gummistrikken og AI-en de kunne grave fram (Stig og min teori, er at hun ikke kom med i nye Super Smash, og har fått dette som trøstepremie).
Egentlig har førsteplassspilleren det veldig greit, siden andre- og tredjeplassen sjeldent får ting som er nyttig nok til å ta ut det som ligger foran dem, men heller dem som henger etter, samt en haug med mynter. Derimot vil alle andre plasser enn første virkelig få kjørt seg så fort man havner på fjerde eller under. Man er veldig fort dødsdømt i spillet til tross for gode kjøreegenskaper.
Følger man ikke med?
En annen ting som er problematisk er at spillet mangle innstillinger. Nå er jo selvfølgelig dette ikke et PC-spill, men å boikotte alt sammen totalt er smådrøyt, spesielt da Gamepadden kunne ha trengt dette. Hva snakker jeg om? Jo, det er ikke mulig for to spillere å ha hver sin skjerm. Vanligvis, som for eksempel i Sonic & All-Star Racing Transformed, kan Gamepadspilleren ha sin egenskjerm, så resten av spillerene kan få dele TV-skjermen. Det går ikke her. Gamepadden må enten se på TV-en med de andre, eller se på sin egen skjerm som blir splittet opp. Ergo så kan man heller ikke ha en femte spiller, slik man kan i SASRT.
Et siste kritisk avsnitt nå. Battle Mode i spillet her er det alle dølleste jeg har vært borte i på aldri så lenge. Det har ikke blitt laget dedikerte baner for modusen, og alt som blir brukt er et par av racerbanene som ikke har fått noen form for modifikasjoner. Denne modusen har virkelig tapt seg med årene, da spillmekanikken er utdatert, og ikke noen nytt har blitt spyttet inn. Flerspillerdelen online fungerer helt strålende, og alt av oppkobling mot venner til ping er der det skal være, men (alltids et «men» fra en Nintendo-fanboy) er at stemmechatten kun fungerer i «pauserommet». Velfungerende, ikke anstrengende å bruke, og Gamepadden tar opp lyden helt tilstrekkelig, men så fort banene lastes inn er det hele over. Jeg og Stig måtte ty til Teamspeak for å snakke uavbrutt.
Men…
Nå høres dette ut som verdens verste spill slik jeg formulerer meg selv (Eller det høres ut som rein syting), men det er mange gode sider ved spillet også. Ville bare spare det gode tilslutt ^^
Presentasjonen er meget godt gjennomført ved spillet, noe som er meget nødvendig for en Mariospill generelt. Spillet er 1080p(Jeg og Arni diskuterte litt der, men vi tror det endte med 1080p tilslutt) og kjører i 60 FPS, selv ved to stykker spillende samtidig. Spillet faller ned til 30 FPS om man er mellom 3-4 spillere, noe som er helt greit i et visuelt vidunder som Mario Kart 8. Musikken er spilt av et ekte storband, noe som hever stemningen i mange av banene, og mange kjente melodier fra gamle klassikere har også fått overhaling sammen med banen ellers. Spillet skal ha honnør for å ha implementert en god del bil- og motorsykkeldeler, og det er faktisk mange måter å skreddersy kjøretøyet sitt på.
Man har også fått er replay-funksjon som er ganske underholdene. Her kan man «redigere» hele racet fra bestemte kameravinkler, fokusere på hendelser eller bare følge en enkelt spiller igjennom hele kampen. Disse kan direkte lastes opp til YouTube og Miiverse, og er en veldig god funksjon som kan ta opp kampen med PS4 sitt opptakssystem. (Eneste forskjellen er at PS4 kan ta opp alt den holder på med).
Konklusjon
Ingen de nye banene er noen direkte kjipinger, men det er dessverre ikke mange som vil bli husket i ettertid. Retrobanene er stort sett tragiske, og alt blir fort veldig kjedelig sammen med karakterutvalget. Det er veldig greit med bil- og sykkeldeler, men hadde ikke gjort noe med flere alternativer som for eksempel motor og spoiler.
Dessverre lever ikke spillet opp til forventningene Nintendo har gitt oss igjennom hype-lokomotivet sitt. Spillet skuffer på det tekniske som Gamepadden, da det egentlig bare er å forvente og kunne bruke den som en ekstra skjerm i flerspillerdelen. Battle Mode har blitt en 90-tallsmodus, og sammen med utrolig kjipe utvalget karakterer som snurrer opp og ned med den gimmick-aktige gravitasjonen, blir dette spillet bare en skygge av Mario Kart Double Dash!!
Spillet får en OK+ da selve kjøringen er fartsfylt og god grafikk med 60 FPS sammen med fantastisk storbandmusikk.