Satt oppe til nå, og hadde en ikke altfor langt unna 2 timers samtale med sjefen min hos Spillfeber, Geo. Vi diskuterer alt og ingenting, med andre ord mannskit. Blant annet at GTA ikke er så spennende egentlig. Nå mister jeg vel de 7 leserne jeg har på bloggen for den kommentaren.
Mens jeg roter meg igjennom alt støffet mitt, fant jeg denne:
Venna mine kaller meg for en manisk samler, noe som trolig vil komme til uttrykk i bloggen her med tiden. Jeg er ikke en spesiell Pokemon-fan egentlig. Jeg sluttet å spille Pokemon etter Rød og Blå, og så på broren min spille Sølv og Ruby. Etter det datt jeg bare helt ut. På VGS hadde jeg med meg DS og Game Boy Advance på skolen de gangene vi hadde fritimer, så jeg hadde noe å gjøre. Alle mobbet meg og jeg bare dreit bare i det, men så endag begynte disse påståelig kule gutta, og skryte av at de spilte Pokemon på lillebrors-/søsters DS, og de var så nerdy av den grunn. Også ble det nesten sånn «Community» av ikke-nerdete nerder pga. Pokemon. Gud som jeg hatet Pokemon da. Og Arnbjørn hang seg på disse og hadde Pokemon Pearl på tysk. Japp, gode tider fra VGS. Uansett så begynte jeg å spille Soul Silver og fikk startet på White, som sugde noe skikkelig. Testa Pokemon X på Gamescom, og dette virket lovende. Gutta lovde å skaffe seg 3DS og Pokemon til lansering, men alle kjøper seg Game Boy Color og Pokemon Rød/Gul istedenfor. Bestilte meg ekstra link-kabel i tilfelle jeg nå 😛