Takk for alt, Fatter’n.

Jeg hadde egentlig en annen post liggende nesten klar for publisering, men jeg må nesten skrive dette først.

Det føltes nesten som en parodi eller et mareritt – eller begge deler samtidig. Fatter’n tok kvelden tirsdags natt. Fyren fikk en uhelbredelig sykdom som legene ikke klarte å diagnostisere, og døde etter 1,5 år med makkverket. Han ble faktisk akkurat like gammel som Iwata.

Det er mye som kan bli sagt om Fatter’n, men jeg tenker mye av det kan bli sagt ved andre anledninger. Her skal jeg ta for meg hva han gjorde for meg som gamer, for det er ikke et tema alle vil ta like alvorlig, men som betyr enormt mye for meg.

Opp igjennom åra
Fatter’n var en svært flink dataingeniør, og med en slik arbeidstittel fulgte det gjerne med en del datamaskiner. Det å ha hatt Internett og 3D-spill helt fra man var liten gutt formet meg vel til å være en PC-entusiast. Han lot meg alltid sitte litt lengre oppe å spille bak DOS- og Windows 3-skjermen mens Mutter’n var på nattevakt.

Min første konsoll og mitt første spill fra Fatter’n.

Mitt første spill å eie var The Legend of Zelda: Link’s Awakening DX og en Game Boy Color. Jeg fikk denne av Fatter’n nede på parkeringsplassen i Gamle Slemmestad sommeren 98′. Husker jeg og Bruder’n tryglet om å få Pokémon Blå og Rød i tillegg etterhvert. Opprinnelig ville han ikke, men han ga seg etter et løfte om at man kunne spille det sammen. Da vi fikk spillet måtte vi storme til Pokémon-centeret for å kunne ha en linkkamp som dokumentasjon flerspilleraspektet. Han var streng, men også utrolig snill som man leser her.

102%
Senere fikk Bruder’n en PS1 og Crash Bandicoot; som vi nispilte døgnet rundt. På grunn av uheldige omstendigheter måtte jeg og Bruder’n reise tilbake til Tromsø, og Fatter’n ble værende igjen alene i Slemmestad. Han pleide å sette på spillets hovedmeny som bakgrunnsmusikk; fordi det minte han om oss.

Omsider ble savnet så stort at han begynte å spille spillet. Tilsutt hadde han klart en 102%-fullføring, og jeg kan huske fra da man kom innom på besøk at man hadde fått nye PS1-kontrollere. Hvorfor? Fordi han hadde knust de forrige. Hvorfor? Fordi han hadde kun en hånd. Det var så mye han savnet oss.

Samme disken han brukte for å runde spillet.

Warhammer
Julen 2004 hadde jeg og Bruder’n ønsket oss Warhammer i mange måneder. Fatter’n ville ikke la oss begynne med hobbyen fordi en arbeidskollega var skikkelig Games Workshop-fanboy; som hadde gitt han en bitter ettersmak til spillet.

Dermed fikk vi klar beskjed om at det ble ingen Warhammer i julegave. Gavene, som var grundig gransket på forhånd, matchet ikke Warhammer-esker uansett. Gavene kom og gikk, og da vi trodde det var over fikk vi begge to en konvolutt hver av Fatter’n. Det var et «dokument» som ga oss velsignelse til å starte med Warhammer.

Det var den beste julegaven jeg og Bruder’n noen gang hadde fått. Da vi daltet opp trappene i ekstase over hvilke plastfigurer vi skulle skaffe oss, oppdaget vi at ved ankomst i andreetsasjen at det var enda et juletre der. Treet var proppfullt og var dedikert for Warhammer til meg og Bruder’n.

«Bless your father»
Jeg kunne alltids gått nærmere inn på flere småhistorier, som da han kjørte ut for å skaffe meg en Memory Pak for Majora’s Mask på bursdagen min, at han pleide å oversette spill for oss da vi var små, vi var sure den ene gangen han vant Mario Party, han vekket meg med Super Smash Bros. Melee på bursdagen min før en forretningsreise, han tvang meg til å kjøpe Phoenix Wright mot min vilje for han hadde lest gode anmeldelser av det; eller rett og slett bare det at han ringte meg som utflyttet student for å snakke om hvorfor PSP var en suksess og Vita ikke var det, men det gjør jeg ikke. Enkelt og greit fordi han gjorde så mye for meg og brødrene mine opp igjennom tidene at det aldri ville ha stoppet.

Jeg prøvde Evoland litt igjen nylig. Da jeg fyrte det opp fikk jeg øyeblikkelig Link’s Awakening-vibber av dette og det sendte meg momentant tilbake til sommeren 98′. Det var et slags vindu tilbake til da Fatter’n var i livet i et lite øyeblikk. Det ga meg en oppvekker på hvorfor nostalgi er så viktig for oss. Det har vært tøft, de siste ukene spesielt, så har brukt Monster Hunter til å glemme virkeligheten litt, noe som har hjulpet på å bearbeidet dette.

Fatter’n mislikte spill sterkt. Det stoppet han dog ikke fra å la oss gjøre det vi ville mest. Han satte alltid alle andre foran seg selv.
Jeg fortalte noen nede på Games Workshop om den ovennevnte julehistorien, og responsen var: «Bless your Father. He was a saint». Det var han virkelig.
Vanskelig å si om han var verdens beste far, men han ga det et sabla godt forsøk.