Noen ganger føler jeg at tiden står helt stille, og andre ganger flyr den som bare det. Som oftest finner jeg meg i situasjoner hvor jeg føler at tiden renner ut i mellom fingrene mine, men nå som Monster Hunter 4 Ultimate bare er noen uker unna kan jaggu meg ikke 13. februar komme fort nok! Makan jeg har det fælt altså.
Jeg har flittig brukt den nye Vitaen jeg fikk sammen med Ratchet og Clank Trilogien. Det første som slo meg med spillet var utrolig mange vibber jeg fikk fra Spyro the Dragon av R&C 1. Fiendene var mye av det samme. Plattformingen var mye av det samme. Og karakterene og humoren var mye av det samme. Den tittelen satt seg langt inn i hjerteroten av nostalgiske grunner på gode og vonde måter… mest vonde. Nostalgisk som i vanskelighetsgraden. Den var ekstrem, og måtte ty til grinding og utnyttelse av glitcher for å beholde den mentale tilstanden min igjennom sistebossen. Drek, du skal forbli husket. Jeg er glad for at du er død.
Jeg prøvde å ta opp et 3DS-spillklipp av Monster Hunter 4 Ultimate-demoen jeg klarte å snike meg til fra et GameFAQ-forum kl 03 på natta. Japp, jeg har et liv! Det som var enda bedre var at jeg satt oppe til 05 for å rigge istand kamera, mikrofoner, bakgrunnsbilde, hundre drivere og oppdatering osv osv for å få det hele til å fungere. Resultatet ble fantastisk og fenomenalt… elendig. Stig spurte meg: «Hvorfor gadd du i det hele tatt?». Tenkte litt med meg selv om hvorfor vi gidder å bruke tid på Secret Chest, eller hvorfor jeg legger energi i denne bloggen. Det er jo gøy da!… ikke sant? Ikke sant!?
Nå er det ikke lenge igjen før TreasureCon, og i dag fikk jeg pisket Stig og Larsen til å hente gratis TV-er fra Finn.no. Nå mangler vi bare resten! Hurra!