Lykketroll

Jeg har alltid vært klar over at Kammersten-familien har hatt en viss «ulykkesfugl»-skygge hengende over seg, men det som har skjedd i det siste tar kaka. Nei, jeg snakker ikke om at ferien og bursdagen min gitt rett i dass mens jeg var i England. Hadde det stoppet der skulle jeg nok klynket litt mindre.

Som jeg kort fortalte forrige gang var det en vannlekkasje fra naboen over etter at jeg kom hjem fra bursdagsfeiringen sin forrige uke. Ingenting dramatisk, men nok til at alt av klær på baderommet måtte kastes, og masse Warhammer hadde blitt vasket «ren». Altså mye arbeid med maling som forsvant, men figurene er jo der enda så det var vel økonomisk ikke så hjerteskjærende – bare følelsesmessig.

Ikke nok med det, men jeg kjøpte meg nye grafikkort her for noen uker siden. Nesten ikke fått brukt dem fordi jeg har jobbet så mye i Slemmestad, men pyttsann! Det får man jo tid til til høsten; tenkte jeg i mitt stille sind.

Først så røk den ene harddisken min. Ingenting man ikke får ordnet opp i. Så sluttet strømforsyningen eller hovedkortet å virke. Strømforsyning sendt tilbake til Komplett for behandling nå. Om den er i stykker så er dette en lett reparasjon. Er det hovedkortet derimot så sliter jeg veldig fordi det fins ikke flere av den typen jeg trenger på det norske markedet, noe som vil gjøre CPU ubrukelig i mitt tilfelle. Da blir grafikkortinvesteringen min ekstra godt timet også.

I tillegg så driver Netshop å gjør seg vanskelig rundt telefonen min som jeg knuste rett før Englandturen. De har nemlig slettet brukeren min, men jeg har kvitteringer og ordrebekreftelser som beviser jeg har handlet hos dem, så ja. Den ildfaste formen min med kylling bare sprakk inne i komfyren mens den stekte maten min her om dagen. Også er laderen til Surface, jeg akkurat kjøpte fra Tyskland, blitt borte sammen med hodetelefonene mine. De siste punktene er kanskje ikke uflaks fra min side, men er halvfrustrerende allikevel.

På den positive siden skal jeg og Larsen over til Retromessen i Sandefjord til helga. Vi har til og med fått pressepass så det er jo lov å håpe at dette ikke går i grøfta. Fikk også bursdagsgave av Geo her om dagen også – en nokså situasjonsbestemt en også. Jeg lar bilde snakke for seg selv, og mange takk til Georgian som sender ned ting fra Nordpolen!

 

Overlevde nok engang

Da var man på beina igjen; godt plantet på norsk jord må man kan få tilføye. Regner med at dere kjære lesere har vært utrolig bekymret for meg de siste dagene eller hva? Hallooo…?

Jeg ble friskemeldt fra St. Mary’s på mandag. Jeg ble holdt igjen på sykehuset over helgen pga. høyt blodtrykk, men da mandagen kom gadd de ikke sjekke hjerterytmen min før de heiv meg ut derifra. Det ble brukt omlag 20 minutter fra sykehusdøra til flyplassen, for å så bruke de fem nesten timene av livet mitt på å vente på flyet til Gardermoen. Da jeg endelig landet følte jeg at de syv timene hadde gått kjempefort, noe som satte litt perspektiv på hvordan jeg hadde opplevd denne «ferien».

Larsen var så grei at han hadde plukket opp den nye telefonen min slik at jeg kunne hive Nokia X i veggen i det jeg kom hjem. Hvilken Windows Phone skaffet jeg meg? Dessverre må jeg mellomlande på Android-siden inntil videre. Huawei Ascend Mate 7 ble det. Denne hvalrossen må ha store «knapper» å velte loffene mine over.

6" og god fingeravtrykkslås. Det er vel det jeg kan si om denne.
6″ og god fingeravtrykkslås. Det er vel det jeg kan si om denne.

Claire, Fredrik, tvillingene, Larsen, fatter’n og tante Nina stakk innom det tradisjonelle bursdagsstedet — Mirava. En liten kinakro ute ved Drammenselven som vi pleier å besøke på bursdagen min vært år. Det skal ikke forundre meg om restauranten gikk konkurs i går siden jeg, Fredrik og Larsen tok en spis så mye du vil buffe der. Det gikk nok mat til at deres eventuelle overskudd ble rødt, men vi alle var temmelig fornøyde med maten om det var noe trøst for dem. Kanskje det var derfor det rant vann fra taket da jeg kom hjem den dagen? Karma?

Tror ikke jeg har så mange flere gladnyheter i dag. Vi gikk glipp av et Spillquiz denne tirsdagen av en eller annen merkelig grunn, men vi får trøste oss på at det er Retromesse neste helg! Skal prøve å komme med en reportasje derifra!

Jo, her er alle bursdagsgavene mine fra i år; tatt med Mate 7-kameraet! Ser om dette kan se noen kvalitetsforskjell!

25-årsjubileum

Det begynner å bli en stund siden jeg la ut noe for dere. Det er rett og slett pga. Mega og den slags. I dag er det min bursdag for de som lurte. Eller… poster dette godt imot midnatt mot 15. august, men jeg skal fortelle dere en liten skrøne om hvorfor jeg har drøyd det så lenge.

Jeg vil bare tilføye at jeg er påvirket store mengder med medikamenter, og skriver på en Nokia X uten norsk ordretting.

Det hele begynte på tirsdag. Jeg pakket sakene mine, og som vanlig når jeg rører på denne spekkhoggerkroppen blir jeg svett. En dusj var på sin plass. Fant fram et håndkle og la det på et bord. Jo, forresten. Jeg skulle til England på ferie med Claire, Fatter’n og brødrene.

Jeg hadde ikke vært på ferie med familien av dette kalibret siden 93. Ja, stemmer. 1993. Og jeg fylte 25 i dag. Idet jeg vandret mot badet dro jeg til meg håndkle; og knus gjomet det. Det var som et omomatipoetigon skrevet i lufta.

Der lå min Nokia Lumia 1520 på gulvet. Sprukket skjerm med ikke-eksisterende berøringsrespons. På toppen det hele ble det vanskelig med bussbilletten jeg plutselig stod foruten da ruterappen, som sjokkerende nok,ikke var tilgjengelig.

Kom meg til syvende og sist over til Slemmestad takket være bruder’n, og Claire hadde en Nokia X til meg som reisetelefon. Lykken var på min side igjen.

Utenom et trailervelt på veien til Rygge Lufthavn gikk skrittet videre mot England udramatisk hen. Flyet gikk presist, landet noe forsinket, men britisk luft fylte lungene mine… for da.

Skulle ikke ta lang tid før halsen min ble sår. Så fikk jeg feber. Så hodepine, og sist, men ikke minst – tungt for å puste.

Ble så tungt tilslutt at jeg måtte bruke muskelkraft for å dra inn «fôr» til lungene. Jeg fikk ikke sove, og tilslutt kastet jeg opp middagen min. Jeg var sikker på at det ble den siste natta min noen gang. Ok, så dramatisk var det kanskje ikke, men jeg var temmelig ferdig da morgenen kom.

Torsdag morgen valgte jeg å ta et besøk til St. Mary’s Hospital. Det var liksom legevakta der omkring
Brøt meg inn til «Emergency»-avdelingen deres og erklærte at jeg var nordmann i nød; noe som faktisk så ut til å gå i min favør der og da. Ble hetende «Klistian» på armbåndet, da det var en snill og søt inder som sjekket meg inn.

Jeg røk fremst i køen og stammet fram noen engelske fraser som mest trolig hørte hjemme på en syvendeklassingsgloseprøve. Iallefall bedre enn sjetteklasse nivået.

Fra og med der kunne jeg plutselig prøveregla utennat. Måtte forklare meg om og om igjen at jeg var blitt syk, og sleit med pusten. De var skråsikkre på at dette var småtteri, og satt meg inn i en “Nebulizer“, altså en fortøver, pluss stoffet oksygen.

Dette skulle være over på et blunk, og jeg skulle få gå etter dette. Plutselig tok det to timer uten noe innøvde gloser, og jeg følte meg egentlig frisk nok til å få en resept på engelsk konfekt og stikke av. Visste seg plutselig at de mistenkte blodpropp i lungen min, og jeg måtte plutselig kle meg i grønn drakt og delta på et sykehusovernattingaparty.

Jeg fikk sprøytestikk på sprøytestikk den kvelden. Den ene var så intens at jeg fikk en indre blødning som viste seg på begge sider av håndleddet. Kjerring tenkte sikkert legen «Jack», men han beklagde seg høytidelig for å ha påført meg den smerten… bare tre ganger fordi to forsøk var ikke nok.

Da jeg, etter tre timer med søvn, våknet jeg til bursdagen min. Ene sykesøsteren kom å lurte på hvilken dato jeg født for å bekrefte identiteten min. Jeg svarte at det var dagens, og hun lo godt – helt til hun ba meg trekke ned buksa for å stappe en massiv Q-tips opp i baken.

Deretter kom Sharon. En person jeg og Claire hang oss mye over. Hun fortalte meg at skanningen jeg skulle ha ikke var reservert, og jeg måtte da vente litt lengre.

image

Tilslutt kom en lege med en haug av medisinstudenter som begynte det hele med å si: «Happy birthday, Krish-tiahn. So I understood you came here Wednesday, and planned to celebrate your birthday here in London, and then travel home tomorrow? Well, sorry to say this, but you suffered an asthma attack. We need you to stay here at least 48 more hours.»

Fatter’n og brødrene dukket opp med bursdagsgaver, mens man kranglet med en danske over telefonen angående helseforsikringen. Da alt ordnet seg opplyste jeg Scharon om at «jeg fikk lov» å fortsette overnattingen til søndag. Da stusset hun over at det var mandag til «middle of next week» jeg måtte forholde meg til; til tross for at dette ikke var gjort en eneste undersøkelse av meg siden den dobble «48-timers» og søndagsutakrivningen jeg fikk bekreftet av tre forskjellige leger bare timen før.

image

Litt gråtkvalt satt jeg med ned på sengekanten sammen med min mangedoblede medsinmengde. For å si det slik: Jeg kommer ikke til å glemme ordet «Nebulizer» med mindre (mis)bruken av den medfører hukommelsestap. Sitter å skjelver i skrivende øyeblikk.

Nå sitter jeg her med alle nattevaktene som kaller meg for «hon, sweete og darlin’.» med kun et besøk til gode før de andre må fly hjem. I det minste blir jeg tatt relativt godt vare på. Fikk et enkeltrom (sikkert fordi jeg snorket så fælt) med egen dusj og vindusutsikt. Nesten bedre standard enn hotellrommet vi hadde første natten. Plass nok for litt egentrening iallefall. Må få rørt litt på meg etter all sengeliggingen. Dere hører sikkert fra meg til uka om jeg kommer meg levende hjem!

Fordelen med dette er at jeg slipper Mega iallefall. Det er faktisk en trøst.

Hvil i fred

Det øyeblikket du må rette opp «Iwata er » til «Iwata var». 

Da jeg våknet brått opp i 06-tiden i dag så jeg at jeg hadde fått veldig mange Facebook-meldinger i innboksen. En av dem hadde følgende header: «WHAT HAVE YOU DONE?!». Tenkte at noen må ha hacket brukeren min og postet noe dumt så sjekket meldingen.

Det viste seg at kommentaren var en spøk på pressemeldingen om at Satoru Iwata var død. Fra å gå fra halvtrøtt til adrenalinsjokkvåken trodde jeg det hele var en dårlig spøk. Tastet så fort at jeg nesten ikke klarte å treffe riktige bokstaver, og hastet jeg meg over til My Nintendo News. Dessverre kunne de bekrefte det jeg hadde håpet på bare var tull, var sant.

Jeg skrev en liten artikkel på Secret Chest, og la meg ned igjen i et forsøk om å sove. Det var hardt, og jeg fikk ikke sjokket ut av hodet. Jeg sovnet tilslutt, men sekundet jeg våknet var sjokket der på nytt engang til. Jeg gikk over til Twitter for å se hva folk hadde skrevet, og jeg fikk en klomp i halsen. Folk har tegnet og skrevet mye pent til ære for Iwata, noe så rørende at en voksen mann kan slite med å holde tårene.

Jeg kan ikke snakke på veiene av ansatte hos Nintendo, men jeg kan si på veiene av meg og de jeg kjenner at Iwata vil bli savnet. Ser man på Internett har det ikke blitt pratet mye om noe som helst annet enn han, og det viser noe om hva slags mann Iwata var. Spill er ikke alt. Jeg har verdens beste kjæreste, jobb, skole og venner, men spill er en del av livet mitt og Nintendo har jeg nærmest hjerte mitt. Det selskapet er formet av Iwata de senere  da spill ble viktigere for meg. Mye av min kjærlighet for mediumet kommer av det Iwata har gjort for oss. For de som eventuelt leser dette, men ikke vet hvem Satoru Iwata var så var han en spillutvikler som ble toppsjef for Nintendo. Han kom med flere konsoller som Wii og DS, samt hjulpet til i mange kjente spill som Pokémon, Earthbound, Super Smash Bros. Melee og mye mer.

Normen er slik at man sier ikke stygge ting om de nylig døde, men om man kan få lov å si en ting om han; så var Iwata en linselus. Det var egentlig ikke en så ille ting, for vi fikk en masse underholdning av det. Han hadde sitt eget show som han kalte «Nintendo Direct». Et show hvor han direkte snakket til oss  fasen. Han tok seg tid, og det virket som han genuint brydde seg om videospill. Det var det som skilte Iwata ut fra de andre toppsjefene der ute.

Jeg kan huske at jeg og brudern pleide å bruke Pictochat til å sende hverandre tegner og dumme vitser mellom soverommene før vi skulle legg oss. Kan også huske at jeg lå på sykehuset med brukket bein, og brudern kom å lot meg låne hans nye DS med Metroid Prime Hunters og Super Mario 64 DS. Ikke akkurat hjerteskjærende, men det er minner som man halvveis kan takke Iwata for. Og til tross for at Wii U kanskje ikke har gjort det fullt så bra som folk håpet på, så er det jaggu meg den konsollen som har mest og best innhold på seg av denne generasjonens konsoller per dags dato.

Jeg legger ved en liten samling av bildene som er ment som en siste hilsen til Iwata. Du vil bli husket Iwata. Som den morsomme, kreative og spillglade sjefen av det selskapet du har hjulpet så mye de siste 15 årene. Tusen takk for alt og hvil i fred!

Hett og svett

Deilig tittel, jeg vet, men det er nesten grusomt her i Oslo om dagen. Spesielt siden den ene viften har sluttet å virke, og den andre er det halv kraft i. Klimaanlegget på soverommet blir full av kondens før 24 timer. Resultatet er at jeg sitter her å bader… og jeg har ikke noe badekar.

Uka har vært så rolig at jeg endelig fikk begynt litt på spillgalleriet igjen. Jeg har justert bildene og fått lagt til navn, samt utvidet biblioteket litt. Det som fortsatt mangler er den lille historien som er nevnt ved hvert spill. Samtidig vil ikke WordPress la meg sortere bildene alfabetisk, så det må jeg også få gjort manuelt.

Det er virkelig ikke så mye mer å si denne uka. Som sagt så har det bare vært utrolig rolig i tillegg til jobb. Høydepunktet var uten tvil da dama kom hjem med 5,5kg med hvalbiff. DET kan en hvalross som meg sette pris på! Ja, og dama sitter faktisk klistret fast til Vita på grunn av Lego Jurassic World!

Ta en titt innom spillgalleriet om deres syns det ble for lite å lese på her.

Diptic(2)
WHALEBEEF! Lagde hvalbiffkebab i første omgang. Må finne på noe annet med resten av kjøttet!