Påsken og forbi!

Da er man tilbake med en litt muntrere post. Jeg vet dere har savnet rosabloggingen min om retrospill og hverdagsproblemer (les luksusproblemer), men nå er ventetiden deres over for her er jeg på ny igjen!… det der var dratt ut fra Mumitrollet — var det ikke?

Jeg har tenkt å ha en liten rekonfigurering av bloggkonseptet mitt… med ord som jeg også forstår så betyr det at jeg skal ha en liten podkast her! Det første dere tenker nå er følgende: «Jammen, Kristian. Ørene våres blør allerede av pisskasten dere har på Secrer Chest. Hvorfor skal vi høre deg bable her og når halvparten av episodene kun har med deg som vert uten gjester?».

Snasen kombinasjon er det ikke?

Ja, det er riktig at det høres ut som et begrenset opplegg hvor mye av det som blir snakket om allerede er ganske gjenkjennelig fra SecretCast. Jeg føler jeg trenger et sted å bare preike litt, og bare ha noe liggende for morroskyld. Noen ganger føler man at man har er trykk inne i seg som trenger et sted med stor nok ventil for å slippe det ut. SecretCast har noen retningslinjer å følge pluss man blir avbrutt og må ta hensyn til eventuelle gjester. Dette blir en subjekt og bablende Kristian. Tror ikke det tar av på noen som helst måte, men det skal ikke legges så mye arbeid i det.

Tilslutt vil jeg ramse opp hva jeg fikk i julegave av venner og familie. Det er en sleip og enkel måte å holde oversikt over hva man får av hvem når man skriver slikt ned!

Jeg har alltid tenkt på ting som «Hva gjør jeg om Dreamcasten min dør om 40 år» eller ting som brann eller innbrudd.  Vel, dette er et musesteg selvfølgelig, men jeg har mistet mitt første spill noensinne.

Kirby Triple Deluxe var plutselig borte. Lillebroren min ville låne det og søren meg var det ikke å finne. Jeg lett daglig i over en måned og den er ikke å oppdrive. Hvordan dette kan ha skjedd er forbi meg, og følelsen av hjelpesløshet samt sinne er en utrolig følese som pokker meg ikke slipper taket. Det eksemplaret fikk jeg av Bergsala mens jeg jobbet for Spillfeber, så det er ekstra trist å miste det. Nå spørs det jo om flere spill mangler. Er det gjester som forsyner seg? Har jeg begynt å bli senil og gir bort spill? Bør jeg skaffe meg et bedre liv enn å skrive om slikt hysteri i en blogg? Makan!

Lett igjennom alle spillene mine! Jeg finner pokker ei Kirby!

Påskeferie her i gården.  Ikke så ekstremt mye til ferie for man må jobbe de dagene som ikke er for hellige for oss butikkslasker. Har kun spilt Mass Effect-flerspillerdelen med gutta. Vi har det stort sett bare gøy ved å være sosiale, siden spillet i seg selv er litt slapt og buggete. Kan snakke mer om det senere. Jeg prøver å få ta igjen litt tapt spilletid denne ryggen og alle smertestillende har forutsaket meg.

Åja, glemte nesten å nevne ryggen. Som de fleste av dere lesere sikkert vet er jeg ryggoperert. Har hatt noen opp- og nedturer med ryggen og nervene i det siste, men i det minste (rim!) så er det mye bedre enn før operasjonen. Akkurat nå er jeg opptatt med årets påskekrim! Phoenix Wright Dual Destinies. Kan også komme tilbake til det spillet i en annen post.

Håper dere alle har hatt en brukbar påske, også vil jeg til deres fortvilelse prøve å få ut en ny post om ikke alt for lenge!

2017 og forbi!

​Denne posten gir samme følelse som man får av å vente på rektors kontor. Man gruer seg og vil gjerne få det hele overstått. Neida, jeg skal ikke slutte med bloggingen, så tørk av de smilene dere har der! Jeg er nesten bare litt nervøs siden jeg ikke ordentlig vet hva jeg skal skrive om lenger.

Jeg hadde helt ærlig tenkt å ha en post klar til nyttårsaften, men etter å ha skrevet de første avsnittene merket jeg at teksten ble upersonlig. Det skulle ikke mange justeringer til før den passet inn hos Secret Chest istedenfor; noe som resulterte til en oppsummering av 2016. Så da får man bare få en post nå. Bedre sent enn aldri… eller noe.

Jeg har lyst å prøve en ting. Dette blir helt nytt på denne bloggen, men jeg vil begynne med en liten podkast. Ingenting høytidelig eller episodisk; bare at jeg får litt pratetid med meg selv om meg og mitt… litt spillrelatert skal det selvfølgelig bli!

Jeg har innsett at enkelte ting ikke har gått sånn som det skulle i livet. Secret Chest fikk aldri det kjempeløftet konseptet og merkenavnet noen gang fortjente, men ting har blitt som de nå engang har blitt. Etter å ha kjempet meg igjennom en topp 20-film for favorittspill fra 2016 — med en operert rygg som gjorde ALT mye vanskeligere — innså jeg at det arbeidet ble mer for min egen del enn for noen andres.

Denne bloggen har alltid vært for meg. Jeg prøvde å presse folk til å lese her før, men jeg fant fort ut av at det ble slitsom for begge parter. En ting som også alltid var en del av motivet bak denne bloggen, var å kunne ha den som en slags «back-up»/«sikkerhetskopi» av min egen personlighet og livshendelser. Klart det kan være gøy å lese dette om 50 år, eller lese sammen med eventuelle fremtidige barn og klart det kan være nyttig i mimrestunder. Men en mørkere side av det kommer av min mor som døde 42 år gammel; og sinnet sitt lenge før det. Jeg vet aldri om jeg ender opp som henne, av hennes tilfelle eller noe annet grusomt. Jeg vil kunne ha dette stedet om jeg skulle begynne å miste taket. Det har alltid vært en del av motivet.

Jeg hadde tenkt å ramse opp litt hyggeligere ting i et mer typisk format, men etter så lang tid med stillhet følte jeg at dere — eller eventuelt bare mitt fremtidige selv — trengte en bekreftelse på at jeg ikke gir meg med denne bloggen uten videre. For alt jeg vet er det kanskje slik rosablogging som dette dere liker, men fra og med neste post skal jeg gå tilbake til standarden: selvmedlidenhet, retrospill-rosablogging og tørr humor uansett om dere vil ha det eller ei!

Det blir ingen bilder denne gangen, men om dere vil lese noe mer muntrere kan dere sjekke nyttårstalen min hos Secret Chest.

Ja, søren! holdte på å glemme å hilse dere nytt år! Dere får bestemme selv om det skal være godt eller noe annet. Jeg prøver å ha et fornuftig nytt år.

Øyen – loggbok: dag 1

​Etter å ha forkjært på en øy ute i et ukjent farvann… kunne man jo også ha begynt med om man var bortkommen… eller forlist. Jeg derimot vet hvor jeg er. Det jeg ikke vet er hvordan denne leiligheten fungerer.

Rett før vårt 11 timers flytur skulle komme til ende, begynte Claire å bli kvalm – virkelig kvalm. Rett før landing måtte hun ha seg en spypose. Jeg dekket henne med et teppe så hun skulle få det litt mer privat med sine… affærer. Det ble reprise mens vi skulle av flyet. Jeg skjønte dette ikke kom til å ende, så snabbet med meg noe ekstra spyposer fra naboseter. Alle flyvertinnene snudde seg og gikk andre retninger da de så Claire.

Hun endte med å besøke alle toalettene på flyplassen og. Mange av de, fant vi ut. Hun ville ikke besøke noen lege, så vi gikk til nærmeste apotek og prøvde å forklare i engelsk hva vi trengte. Ingen av dem forstod noe særlig, men vi fikk noe med bilde av en båt, fly og bil på.

Pepsi STRONK! Smakte ganske… sterk.

Japanere liker å gjøre ting avansert for avansertheten sin skyld. Et eksempel er brusmaskinene deres. De tar ikke bankkort. De tar kort som selges i kiosker, men kun utvalgte kiosker. De tar kontanter og, greit nok, men minibanker får du kun hos 7-Eleven. For hos en bank hadde vært for logisk.
Og når vi er inne på brusmaskiner, eller salgsautomater som kanskje er mer treffende i dette tilfelle, så er de over alt – over alt! Det er flere brusmaskiner enn det er søppeldunker. Det ser ut som brus og te er en større folkerett enn… enn… luft. Jeg klager dog ikke over tilgjengeligheten. Finner ikke Mountain Dew Grape er det eneste som er beklagelig.

Dette er japansk fastfood.

Vi kom fram til «hotellet» vi skulle overnatte på. Vi ble møtt av det som ikke kan beskrives som noe annet enn en «suit». Dress, koffert, papirer og penn. Vi måtte lese igjennom et langt papir skrevet i «Engrish». Stod bare masse om at de kan kaste oss ut for hvilken som helst grunn. Min yndlings paragraf er: «Contract shall be terminated if department is completely destroyed». Skal ikke argumentere mot det.

Har ikke prøvd å spise ute enda. Var så trøtt at jeg faktisk sovnet sekundet jeg la meg, og sov hele 10 timer uten å våkne en gang i mellom. Sånt skjer sjeldnere enn skuddår. Prøvde å ta en dusj i morges, men her kommer vi inn på avanserthetkomplekset til japanerne igjen. Skal visstnok trykke på noen panelgreier for å bestemme varmen på vannet før jeg stuper inn i dusjen. Det aller mest slitsomme med dette (bortsett fra å ikke skjønne en dritt) er at hver gang jeg trykker på en knapp lydes den en japansk jente som forklarer meg hva jeg har gjort – på japansk. Toalettet er en egen historie for seg.

Får dra ut å sjekke lokalområdet. Er som dratt ut av en Ghibli-film. Skal holde dere oppdatert dere hvite svin! (Jeg er dog vel den eneste her som passer beskrivelsen «svin»).

Vaksineblogging

Som tidligere nevnt skal jeg til Japan snart. I den anledning tok jeg noen forholdsregler så jeg ikke ender opp som i London – på sykehus. Fastlegen min satt inn noen 849 krs vaksiner i begge armene mine, og nå ligger jeg fasttjoret til senga og griner som den feite jentungen som jeg er.

Jeg har endelig klart det! Klart hva spør dere om? Om jeg har slanket meg? Nei. Ferdig med skolen og fått meg ordentlig jobb? Nei. Sluttet å være helt ubrukelig? Ikke riktig enda.

SAMSUNG CSC
Ikke noe mer Layton heretter!

Jeg har endelig fullført Professor Layton vs. Phoenix Wright: Ace Attorney! Etter seks fullblods Laytonspill, en fjollete film og den spin-offen er jeg ENDELIG ferdig med Layton for godt. Med mindre det kommer en ny Ace Attorney cross-over… får virkelig håpe det ikke skjer. Finner ikke noen dugelig norsk oversettelse av «cross-over». Overgang… samlespill… møtespill… kryss-over…

En annet ting jeg også har klart å bli ferdig med er Celestant-Prime! Det tok sin tid, mest fordi jeg hadde en kjempelang pause, men fant ut at nå er den bare ferdig. Kunne den vært bedre malt? Absolutt. Orker jeg? Nei, folk syns ikke det blir noe fint uansett, så hvorfor anstrenge seg? Selvmedlidenhet på sitt verste her.

SAMSUNG CSC
Ferdig? Får bare være det. 

Jeg tenkte å kanskje lage en anmeldelse av Paper Mario: Colour Splash. Vet det ikke er det spillet jeg håper på, men får bare være. Prøve å komme med noe til Secret Chest utenom teite spillquiz. Spillquizet gikk bra forresten. Virket som folk likte det, og høres ut som vi får lov å holde enda et arrangement.

wp_20160923_21_32_04_pro

Claire, Peter og meg selv klarte tilsutt å komme i gang med Warhammer Quest: Silver Tower. Etter 1,5 dag med lesning, research og spørsmål nede på Games Workshop klarte vi endelig å komme i gang. Jeg fikk til og med Arni og Martin til å komme over for å spille det! Jeg har bevis! Eller… jeg har et bilde av spillbrettet med figurene på. Får prøve å bevise det bedre neste gang! Om det skjer…

wp_20160924_23_05_41_rich

Begynner å komme i Halloweenmodus, kanskje man skulle gjort noe ut av det til tross for at vi skal feire Halloween på et fly i år?