25-årsjubileum

Det begynner å bli en stund siden jeg la ut noe for dere. Det er rett og slett pga. Mega og den slags. I dag er det min bursdag for de som lurte. Eller… poster dette godt imot midnatt mot 15. august, men jeg skal fortelle dere en liten skrøne om hvorfor jeg har drøyd det så lenge.

Jeg vil bare tilføye at jeg er påvirket store mengder med medikamenter, og skriver på en Nokia X uten norsk ordretting.

Det hele begynte på tirsdag. Jeg pakket sakene mine, og som vanlig når jeg rører på denne spekkhoggerkroppen blir jeg svett. En dusj var på sin plass. Fant fram et håndkle og la det på et bord. Jo, forresten. Jeg skulle til England på ferie med Claire, Fatter’n og brødrene.

Jeg hadde ikke vært på ferie med familien av dette kalibret siden 93. Ja, stemmer. 1993. Og jeg fylte 25 i dag. Idet jeg vandret mot badet dro jeg til meg håndkle; og knus gjomet det. Det var som et omomatipoetigon skrevet i lufta.

Der lå min Nokia Lumia 1520 på gulvet. Sprukket skjerm med ikke-eksisterende berøringsrespons. På toppen det hele ble det vanskelig med bussbilletten jeg plutselig stod foruten da ruterappen, som sjokkerende nok,ikke var tilgjengelig.

Kom meg til syvende og sist over til Slemmestad takket være bruder’n, og Claire hadde en Nokia X til meg som reisetelefon. Lykken var på min side igjen.

Utenom et trailervelt på veien til Rygge Lufthavn gikk skrittet videre mot England udramatisk hen. Flyet gikk presist, landet noe forsinket, men britisk luft fylte lungene mine… for da.

Skulle ikke ta lang tid før halsen min ble sår. Så fikk jeg feber. Så hodepine, og sist, men ikke minst – tungt for å puste.

Ble så tungt tilslutt at jeg måtte bruke muskelkraft for å dra inn «fôr» til lungene. Jeg fikk ikke sove, og tilslutt kastet jeg opp middagen min. Jeg var sikker på at det ble den siste natta min noen gang. Ok, så dramatisk var det kanskje ikke, men jeg var temmelig ferdig da morgenen kom.

Torsdag morgen valgte jeg å ta et besøk til St. Mary’s Hospital. Det var liksom legevakta der omkring
Brøt meg inn til «Emergency»-avdelingen deres og erklærte at jeg var nordmann i nød; noe som faktisk så ut til å gå i min favør der og da. Ble hetende «Klistian» på armbåndet, da det var en snill og søt inder som sjekket meg inn.

Jeg røk fremst i køen og stammet fram noen engelske fraser som mest trolig hørte hjemme på en syvendeklassingsgloseprøve. Iallefall bedre enn sjetteklasse nivået.

Fra og med der kunne jeg plutselig prøveregla utennat. Måtte forklare meg om og om igjen at jeg var blitt syk, og sleit med pusten. De var skråsikkre på at dette var småtteri, og satt meg inn i en “Nebulizer“, altså en fortøver, pluss stoffet oksygen.

Dette skulle være over på et blunk, og jeg skulle få gå etter dette. Plutselig tok det to timer uten noe innøvde gloser, og jeg følte meg egentlig frisk nok til å få en resept på engelsk konfekt og stikke av. Visste seg plutselig at de mistenkte blodpropp i lungen min, og jeg måtte plutselig kle meg i grønn drakt og delta på et sykehusovernattingaparty.

Jeg fikk sprøytestikk på sprøytestikk den kvelden. Den ene var så intens at jeg fikk en indre blødning som viste seg på begge sider av håndleddet. Kjerring tenkte sikkert legen «Jack», men han beklagde seg høytidelig for å ha påført meg den smerten… bare tre ganger fordi to forsøk var ikke nok.

Da jeg, etter tre timer med søvn, våknet jeg til bursdagen min. Ene sykesøsteren kom å lurte på hvilken dato jeg født for å bekrefte identiteten min. Jeg svarte at det var dagens, og hun lo godt – helt til hun ba meg trekke ned buksa for å stappe en massiv Q-tips opp i baken.

Deretter kom Sharon. En person jeg og Claire hang oss mye over. Hun fortalte meg at skanningen jeg skulle ha ikke var reservert, og jeg måtte da vente litt lengre.

image

Tilslutt kom en lege med en haug av medisinstudenter som begynte det hele med å si: «Happy birthday, Krish-tiahn. So I understood you came here Wednesday, and planned to celebrate your birthday here in London, and then travel home tomorrow? Well, sorry to say this, but you suffered an asthma attack. We need you to stay here at least 48 more hours.»

Fatter’n og brødrene dukket opp med bursdagsgaver, mens man kranglet med en danske over telefonen angående helseforsikringen. Da alt ordnet seg opplyste jeg Scharon om at «jeg fikk lov» å fortsette overnattingen til søndag. Da stusset hun over at det var mandag til «middle of next week» jeg måtte forholde meg til; til tross for at dette ikke var gjort en eneste undersøkelse av meg siden den dobble «48-timers» og søndagsutakrivningen jeg fikk bekreftet av tre forskjellige leger bare timen før.

image

Litt gråtkvalt satt jeg med ned på sengekanten sammen med min mangedoblede medsinmengde. For å si det slik: Jeg kommer ikke til å glemme ordet «Nebulizer» med mindre (mis)bruken av den medfører hukommelsestap. Sitter å skjelver i skrivende øyeblikk.

Nå sitter jeg her med alle nattevaktene som kaller meg for «hon, sweete og darlin’.» med kun et besøk til gode før de andre må fly hjem. I det minste blir jeg tatt relativt godt vare på. Fikk et enkeltrom (sikkert fordi jeg snorket så fælt) med egen dusj og vindusutsikt. Nesten bedre standard enn hotellrommet vi hadde første natten. Plass nok for litt egentrening iallefall. Må få rørt litt på meg etter all sengeliggingen. Dere hører sikkert fra meg til uka om jeg kommer meg levende hjem!

Fordelen med dette er at jeg slipper Mega iallefall. Det er faktisk en trøst.