2017 og forbi!

​Denne posten gir samme følelse som man får av å vente på rektors kontor. Man gruer seg og vil gjerne få det hele overstått. Neida, jeg skal ikke slutte med bloggingen, så tørk av de smilene dere har der! Jeg er nesten bare litt nervøs siden jeg ikke ordentlig vet hva jeg skal skrive om lenger.

Jeg hadde helt ærlig tenkt å ha en post klar til nyttårsaften, men etter å ha skrevet de første avsnittene merket jeg at teksten ble upersonlig. Det skulle ikke mange justeringer til før den passet inn hos Secret Chest istedenfor; noe som resulterte til en oppsummering av 2016. Så da får man bare få en post nå. Bedre sent enn aldri… eller noe.

Jeg har lyst å prøve en ting. Dette blir helt nytt på denne bloggen, men jeg vil begynne med en liten podkast. Ingenting høytidelig eller episodisk; bare at jeg får litt pratetid med meg selv om meg og mitt… litt spillrelatert skal det selvfølgelig bli!

Jeg har innsett at enkelte ting ikke har gått sånn som det skulle i livet. Secret Chest fikk aldri det kjempeløftet konseptet og merkenavnet noen gang fortjente, men ting har blitt som de nå engang har blitt. Etter å ha kjempet meg igjennom en topp 20-film for favorittspill fra 2016 — med en operert rygg som gjorde ALT mye vanskeligere — innså jeg at det arbeidet ble mer for min egen del enn for noen andres.

Denne bloggen har alltid vært for meg. Jeg prøvde å presse folk til å lese her før, men jeg fant fort ut av at det ble slitsom for begge parter. En ting som også alltid var en del av motivet bak denne bloggen, var å kunne ha den som en slags «back-up»/«sikkerhetskopi» av min egen personlighet og livshendelser. Klart det kan være gøy å lese dette om 50 år, eller lese sammen med eventuelle fremtidige barn og klart det kan være nyttig i mimrestunder. Men en mørkere side av det kommer av min mor som døde 42 år gammel; og sinnet sitt lenge før det. Jeg vet aldri om jeg ender opp som henne, av hennes tilfelle eller noe annet grusomt. Jeg vil kunne ha dette stedet om jeg skulle begynne å miste taket. Det har alltid vært en del av motivet.

Jeg hadde tenkt å ramse opp litt hyggeligere ting i et mer typisk format, men etter så lang tid med stillhet følte jeg at dere — eller eventuelt bare mitt fremtidige selv — trengte en bekreftelse på at jeg ikke gir meg med denne bloggen uten videre. For alt jeg vet er det kanskje slik rosablogging som dette dere liker, men fra og med neste post skal jeg gå tilbake til standarden: selvmedlidenhet, retrospill-rosablogging og tørr humor uansett om dere vil ha det eller ei!

Det blir ingen bilder denne gangen, men om dere vil lese noe mer muntrere kan dere sjekke nyttårstalen min hos Secret Chest.

Ja, søren! holdte på å glemme å hilse dere nytt år! Dere får bestemme selv om det skal være godt eller noe annet. Jeg prøver å ha et fornuftig nytt år.